Hollies

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hollies med vokalist Allan Clarke i Royal Albert Hall London

The Hollies er en populærmusikalsk gruppe fra Manchester, som ble stiftet av Graham Nash (senere Crosby, Stills & Nash) og Allan Clarke. Etter å ha spilt i noen kortlivede besetninger som the Fourtones, slo Nash og Clarke seg sammen med bass-gitarist Eric Haydock, trommeslager Don Rathbone og sologitarist Vic Farrell og kalte seg Dominators of Rhythm. I desember 1962 skiftet de navn til the Hollies. Det er usikkert om navnet er avledet av deres eget idol Buddy Holly eller også juledekorasjonsplanten kristtorn - på engelsk "holly." Før de spilte inn sin første plate, trakk Farrell seg. Da rekrutterte de Tony Hicks, sologitaristen i den rivaliserende gruppen the Dolphins, som også bestod av Bobby Elliott på trommer og Bernie Calvert på bass-gitar. Elliott erstattet Rathbone i 1963, da de skulle spille inn den tredje singelen Stay. Calvert kom inn til erstatning for Haydock ved innspillingen av Bus stop i 1966, og ble til 1981.

Hollies fikk sitt gjennombrudd i 1963, samtidig med The Beatles og flere andre grupper fra området rundt elva Mersey, sjangeren ble derfor kalt for Merseybeat. Den første singelen kom såvidt inn på New Musical Express (NME) Top 30, den neste nådde 12. plass. Først med den tredje singelen ble de alment kjent utenfor Storbritannia, med «Stay» som gikk inn på topp 10 i både Storbritannia og Sverige. Med den fjerde singelen «Just one look» nådde de 2. plass på NME topp 30, og 10. plass i Norge. Med dette hadde de etablert seg i toppsjiktet av engelske beat-grupper. Men de hadde ennå ikke skrevet noen av sine hits, slik som Beatles. Dette skjedde først i 1964 med den 6. singelen, «We're through», men den nådde bare 7. plass på NME-listen, og de turde ikke utgi egenkomponert singel-A-side før i 1966 med den originale «Stop stop stop». Etter dette fulgte for det meste selvskrevne sanger på singel-forsidene, inntil Graham Nash forlot gruppen i 1968 for en karriære i Crosby, Stills & Nash. Dette skjedde etter skuffelsen over at den eksperimentelle og nærmest psykedeliske melodien «King Midas in reverse» ble såvidt dårlig mottatt av det platekjøpende publikum. Han skrev riktignok lettvekteren «Jennnifer Eccles», men det at den slo såvidt godt an, bidrog nok bare til at han søkte sammen med David Crosby, som var kastet ut av Byrds, og Stephen Stills som hadde spilt sammen med Neil Young i Buffalo Springfield. De etablerte den første såkalte supergruppe, og ble verdenskjent etter sin opptreden ved Woodstock-festivalen.

Mange trodde the Hollies var ferdige, da Graham Nash, som hadde vært gruppens midtpunkt, gikk ut. Som erstatning rekrutterte de i 1969 Terry Sylvester, som kom fra Swinging Blue Jeans, noe som skulle vise seg å være et godt valg. Suksessen fortsatte, spesielt med «He ain't heavy, he's my brother», med den kjente munnspill-introduksjonen og sterke teksten, og flere andre store slagere. De gav også ut albumet Hollies sing Dylan, som Nash hadde motsatt seg, et album som ved siden av Greatest hits-utgivelser ble en av de største suksesser. Allan Clarke prøvde seg på en solo-karriære, sannsynligvis inspirert av Graham Nash's suksess i USA, og ble erstattet av svenske Mikael Rickfors i perioden 1971-1973. Med ham hadde de internasjonale listeplasseringer med «The baby» og «Magic woman touch». De gav også ut to album, «Romany» og «Out on the road» men det siste kom ut bare i et par land og er i dag en sjeldenhet for samlere. Mens Hollies med Rickfors som vokalist turnerte USA nådde de 2. plass på Billboard-listen med «Long cool woman in a black dress», som Allan Clarke hadde skrevet sammen med låtskriverparet Cook og Greenaway. Den var spilt inn for Hollies-Lpen Distant light før han gikk ut. Da Clarke samtidig ikke gjorde særlig suksess som solo-artist, kom han tilbake i 1973.

I 1983 kom Graham Nash sammen med Hollies for en kort periode, de ga ut albumet What goes around, og ga en del konserter i USA. Fra albumet kom singelen Stop in the name of love, en tidligere slager med Supremes, og den klatret inn på USAs topp 30. Forøvrig turnerte Hollies med vokalist og gitarist Alan Coates (tidligere Buck's Fizz og Broken English) som erstattet Terry Sylvester i 1981. Gruppen som på 60-tallet var gitar-basert, brukte etterhvert i økende grad tangentinstrumenter. Bassgitaristen Calvert var også en habil piano- og orgel-spiller, og Elton John ble benyttet på «He ain't heavy, he's my brother» og «I can't tell the bottom from the top». På 80-tallet hadde de en rekke tildels meget kjente orgelspillere både på plater og konserter, som Pete Wingfield, Peter Arnesen, Paul Bliss og Denis Haines.

The Hollies har hatt like mange topp-10-plasseringer i Storbritannia som The Beatles, og er nok i dag mest kjent for melodiene «He ain't heavy, he's my brother» og «The air that I breathe» som begge var internasjonale millionselgere. Den mest omfattende dokumentasjonen på plate er 40-års-jubileumsboksen The long road home, som med 6 Cder dekker 1963 - 2003. Denne boksen er imidlertid kritisert av flere forde den ikke inneholder originalinnspillingene til alle de store slagerne. Dette er bedre dekket på dobbelt-CDen Greatest hits fra 2003, som også har med den eneste innspillingen de gjorde med Carl Wayne. Det er utgitt to godt illustrerte diskografier med the Hollies, og en fullstendig liste over konsertene i perioden med Graham Nash finnes i tre-binds-verket Crosby, Stills, Nash (and sometimes Young).

I motsetning til flere andre grupper som slo an på 60-tallet, har The Hollies ikke gått i oppløsning, men spiller fortsatt i 2006 med Tony Hicks og Bobby Elliott, som begge har vært med fra tidlig 60-tall. Besetningen fra 2005 inneholder også bassgitaristen fra Mud, Ray Stiles, tangentinstrument-spilleren også kjent fra Clannad, Ian Parker, og rytmegitaristen Steve Lauri. Stiles og Lauri bidrar også til de velkjente flerstemte harmoniene. De ga i 2006 ut et nytt album, Staying power. Nåværende vokalist er Peter Howarth, som har sunget hovedrollen i en musikal om Roy Orbison, og også har turnert med Cliff Richard. Howarth var også med gruppen til Skandinavia i august 2006, da de gav en konsert på operascenen som er bygget i et kalksteinsbrudd, Dalhalla, Dalarna. De spilte svært mange av de gamle og kjente hit-låtene, inklusive Very last day, samt noen melodier fra det siste albumet. Denne platen ble produsert av Stiles og Parker, som driver eget studio, men inneholder ingen melodier de har skrevet selv.

[rediger] Hollies i Norge

The Hollies har en karriere i Norge, som ikke er omtalt i internasjonal litteratur. Spesielt var de populære i Norge på 1960-tallet, og som det fremgår av singel-diskografien nedenfor, er det flere interessante norske plateutgivelser som var særegne for Skandinavia. «Just One Look» var deres første slager i Norge, fulgt av ytterligere 10 topp ti-liste-plasseringer i løpet av 1960-tallet. Deres høydepunkt i Norge nådde nok toppen i 1966. Det året gikk «I Can't Let Go» til andre plass på VG-lista, og det var det året de gav en serie utsolgte konserter i de største norske byene. I Oslo spilte de i Folkets hus, og hadde Beatnicks og Public Enemies som oppvarmingsband på sologitaristen Tony Hicks' fødselsdag. Hovedstadspressens konsertomtaler var overstrømmende. Terje Mosnes skrev i Dagbladet: «Årets pop-opplevelse i Norge».

Først 11 år senere kom de tilbake til Norge, i 1977. De spilte da blant annet i Chateau Neuf, der australske Sherbet var oppvarmere. Neste Norgesturne var i 1986, da de blant annet spilte i Grieghallen i Bergen, Oslo Konserthus og på Momarkedet. De hadde også en avstikker til Tromsø. På denne tiden hadde de en tangentinstrument-spiller, Denis Haynes, som i sin klassiske potpurri i midten av «Draggin' my heels» inkluderte «I Dovregubbens hall» og «Solveigs sang». Siste gang Hollies turnerte i Norge var i 2004, da de var hovedattraksjon ved Egersund visefestival. Den opprinnelige vokalisten Allan Clarke trakk seg tilbake i 1999, og ble erstattet av tidligere Move-vokalist Carl Wayne i 2000. Dessverre døde Wayne av kreft høsten 2004, så Egersunds-konserten ble hans siste offentlige opptreden.

Mange norske pop-artister har blitt inspirert av the Hollies. Det ble gitt ut noen plater med norske gruppers versjoner av deres materiale. Sandie and the Shakemen utga «That's my desire» med «Put yourself in my place» (sistnevnte også utgitt av Episode Six, forløper til Deep Purple) på baksiden. Trondheimsbaserte Firestones vant NM for pop-band i 1967. Deres spesialitet var harmonier, mye i likhet med det som Hollies var kjent for. De spilte inn «Take your time». en Buddy Holly-låt fra Hollies' fjerde album, og «I've been wrong before» (også utgitt av Buckinghams, senere en del av Fleetwood Mac) i 1967. Den første var B-side samme år, mens den andre først kom ut på et samlealbum i 1987.

Skandinaviske platekompanier har blant platesamlere internasjonalt blitt kjent for sine særegne singel-utgivelser med fargerike omslag som var ulike de i andre land. Norske, svenske og danske omslag var heller ikke like. Dessuten kom enkelte singler ut bare i Skandinavia, eventuelt også i Tyskland og Holland. Ofte ble det brukt bilder av foreldete besetninger, eksempelvis figurerte trommeslageren som sluttet i 1963, Don Rathbone. på omslaget til «If I needed someone», som forøvrig ble skrevet av George Harrison. Graham Nash var avbildet på Sorry Suzanne, selv om han gikk ut i 1968. Den mest kjente ikke-engelske singelen var Peter, Paul and Mary-melodien «Very last day», som tilbrakte 14 uker på «Tio i Topp» i Sverige, og nådde 1. plass.

[rediger] Norske 7" singel-utgivelser

År	Tittel	Omslag	Nummer (HP)
1963	(Ain't that) Just like me/Hey! What's wrong with me	(import )	R 5030
1963	Searchin'/Whole world over	(import)	R 5052
1963	Stay/Now's the time	Grønn	R 5077
1964	Just one look/Keep off that friend of mine	Blå	R 5104 (10)
1964	Here I go again/Baby that's all	Rosa	R 5137
1964	We're through/Come on back	Svart/rød	R 5178
1965	Yes I will/Nobody	Rød	R 5232
1965	I'm alive/You know he did	Blå	R 5287 (6)
1965	Look through any window/So lonel (misprint)	Rosa	R 5322 (8)
1965	If I needed someone/I've got a way of my own	Grønn	R 5392
1966	I can't let go/Running through the night	Grå/blå	R 5409 (2)
1966	Bus stop/Don't run and hide	Rød	R 5469 (3)
1966	Very last day/Too many people	Lyseblå	tr 5991
1966	Stop stop stop/It's you	Oker	R 5508 (4)
1966	What's wrong with the way../Don't even think..	Blå	tr 6000
1967	On a carousel/All the world is love	Gul	R 5562 (9)
1967	Carrie Anne/Signs that will never change	Rød	R 5602 (10)
1967	King Midas in reverse/Everything is sunshine	Lysebrun	R 5637
1968	Jennifer Eccles/Open up your eyes	Blå	R 5680 (5)
1968	Listen to me/Do the best you can	Lysebrun	R 5733
1969	Sorry Suzanne/Not that way at all	Lilla	R 5765 (4)
1969	He ain't heavy he's my brother/'Cos you like to	Svart/blå	R 5806 (7)
1970	I can't tell the bottom from the top/Mad professor..	Gul	R 5837
1970	Gasoline alley bred/Dandelion wine	Blå	7E 006-91791
1971	Hey Willy/Row the boat together	Svart/oransje	R 5905
1972	Long cool woman in a black dress/Cable car	Svart/gul	7E 006-93249
1972	The baby/Oh granny	Svart/hvitt	2058 199
1972	Magic woman touch/Indian girl	Ikke bilde	2058 289
1973	The day that Curly Billy…/Born a man	Ikke bilde	2058 403
1974	The air that I breathe/No more riders	Ikke bilde	2058 435