Heimskringla
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heimskringla er de norske kongesagaene eller sagaene om de norske konger er en samling av kongesagaer skrevet på 1220-tallet av islendingen Snorre Sturlason (1179–1242). På grunn av forfatteren blir den i Norge også omtalt som Snorres kongesagaer eller bare Snorre.
Innhold |
[rediger] Snorres kongesagaer
Sagaene starter med en beskrivelse av verden og dens opprinnelse i Ynglingesaga, altså den mytologiske sagaen om Ynglingeætten i Sverige (Svitjod). Etter hvert trer de norske kongene fram, fra Halvdan Svarte og Harald Hårfagre tidlig på 900-tallet til de siste av den såkalte Hårfagre-ætten på 1100-tallet. De siste sagaen slutter med slaget på Re i 1177.
Det upresise, men populære kallenavnet Heimskringla kommer fra de første ordene i verket, «Kringla heimsins» som betyr «Den runde jordskiva», altså verdens omkrets. Heimskringla eller sagaene om de norske kongene har betydd mye for den norsk nasjonalføelsen og har vært det som definerer Norge som nasjon.
[rediger] Kongesagaer ikke skrevet av Snorre
Snorre Sturlassons kongesagaer er de meste kjente kongesagaer, men ikke de eneste. Sæmund Frode (frode = den lærde) (1056-1135) skrev et verk om de første norske kongene, men som ikke er bevart. 50 år senere skrev den norske munken Theodoricus en Norges historie på latin, Historia de antiquitate regum Norvagiensium, som forteller om de norske kongene til og med Sigur Jorsalafar. Nevnes bør også Hryggjarstykki, nedskrevet ca 1160, en tapt fortelling om de norske borgerkrigene, men finnes gjenfortalt i andre fortellinger. Det samme gjelder Eldste saga om Olav den hellige som bygger på andre latinske fortellinger om helgenkongen.
Den eldste kongesaga er likevel Sverres saga, skrevet av den islandske abbeden Karl Jónsson på oppdrag fra kong Sverre selv. Tilsvarende fikk kong Håkon Håkonsson sin egen saga skrevet, oppdraget ble gitt til Snorres brorsønn, Sturla Tordsson.
Ágrip af Noregs konunga sögum, det vil si Utdrag av Norges kongesagaer, ofte kalt bare for Ágrip, ble trolig skrevet i Norge og er den første (og ganske tørre) nasjonalhistoriske oversikten som er skrevet på norrønt mål. Mer fargerik og rik på anekdoter er Morkinskinna (Den morkne boken) (ca 1220) mens Fagrskinna (Den fagre boken) (ca. 1225) er mer nøysom.
Snorre Sturlasson benyttet seg av alle de overstående verk, foruten noen som ikke har overlevd eller ikke kjennes lengre.
[rediger] Heimskringla omfatter
De uten sidestykke mest omfattende og dramatiske delene av verket er Olav Tryggvassons saga og Olav den helliges saga, den siste utgjør over halvparten av Heimskringla. Flere av de andre sagaene er korte, og summariske.
|
|
[rediger] Den norske Folkeutgaven
En rekke fremtredende norske kunstnere ble i 1896-99 invitert av forleggeren J.M. Stenersen til å lage en illustrert prakt- og folkeutgave av Heimskringla. Disse kunstnerne var Christian Krohg, Erik Werenskiold, Halfdan Egedius, Gerhard Munthe, Eilif Peterssen og Wilhelm Wetlesen. Arbeidet kan kunst- og idéhistorisk sees som en oppfølger til illustrasjonsarbeidet med Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr 15-20 år tidligere, hvor Theodor Kittelsen og Werenskiold var de toneangivende i første illustrasjonsrunde.
I arbeidet med Heimkringla var det fra starten Munthe og Werenskiold som ledet an, med Werenskiold som teamleder. Munthe hadde fra begynnelsen et fortrinn i sin erfaring med historiskinspirerte dekorative mønstre. Werenskiolds første arbeider var mer uøvede, men han vant fort erfaring, og flere av hans tegninger tilhører de karakteristiske, lett gjenkjennelige bildene fra verket, herunder bruken av vennen Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvasson. Krohgs portrett av Snorre har selvbiografiske trekk, mens det unge talentet Egedius umiddelbart behersker både sjanger og tegneteknikken. Hans Seidmennene på Skrattaskjær har kvaliteter som selvstendig verk.
