Harald Gråfell
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harald II Konge av Norge |
|
Mangler bilde | |
Navn: | Harald Eiriksson Gråfell |
Regjerte: | ca. 960 - 970 |
Født: | ?, ? |
Død: | ca. 970, Hals ved Limfjorden |
Foreldre: | Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter |
Ektefelle(r): | ? |
Barn: | ? |
Harald II (Eiriksson) Gråfell (Haraldr gráfeldr) var Norges konge ca. år 960 – 970.
Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, men vokste opp hos sin onkel Harald Gormsson Blåtann. Han hadde åtte brødre, de såkalte Eirikssønnene. Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte nevøene som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget, ved Fitjar, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongetitelen.
I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften på Jellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge ...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdssøn, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland.
Dette var en meget viktig hendelse, som både sagaene og senere historieskrivning har underkommunisert. For første gang var hele den norske kystlinjen lagt direkte under det norske kongedømmet. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Den såkalte «finneskatten», som samene måtte betale i tributt, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn.
Tilnavnet Gråfell fikk Harald ifølge Heimskringla etter en reise til Hardanger. Der så han en islandsk handelsmann med mange skinn, som han ikke fikk solgt. Harald gikk bort til ham og spurte om han kunne få et skinn av ham, og det fikk han. Snart hadde alle ombord i Haralds skip skinnfeller. Etter dette gikk salget av skinnfeller så bra at halvparten som ville kjøpe skinnfell ikke fikk!
Nå skal man være forsiktig med å tro blindt på sagaenes anekdoter, selv om de kan være ganske underholdende. I dette tilfellet virker det ganske utrolig at en handelsmann sliter med å få solgt gråverk, dvs. den grå vinterpelsen av ekorn, som langt opp i middelalderen var priset svært høyt. Haralds tilnavn henspiller i virkeligheten på hans kontroll over nordhandelen, og på de inntektene han fikk på den. Vi hører da også at han var personlig i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina, på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse for å være skattekonge for onkelen må ha kjølnet betraktelig.
Sagaene er etter dette tidspunktet ganske uklare. Heimskringla forteller om et nærmest ugjennomtrengelig nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. Det som er klart er at det endte sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Harald Blåtann hadde igjen full kontroll over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon Jarl som sin skattekonge.
Forgjenger: Håkon I den gode |
Konge av Norge |
Etterfølger: Harald Blåtann Håkon Jarl |