Giovanni Girolamo Morone
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Giovanni Girolamo Morone (født 25. januar 1509 i Milano i Italia, død 1. desember 1580 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han ble biskop av Modena i 1529 i en alder av tyve år. Utnevnelsen ble forsøkt forhindret av Ippolito II d'Este som mente at den var blitt lovet ham. Han fikk hertug Alfonso av Ferrara til å innta bispestolen med makt, og konfiskerte alle dens inntektsbringende rettigheter. Paven bad imidlertid keiser Karl V om hjelp i 1531 og klarte således året etter å få Morone på plass i Modena mot at Morone betalte d'Este en årlig pensjon på 400 dukater.
Paven satte ham senere inn i diplomatiske oppdrag i Sentraleuropa for å stanse eller inndemme Reformasjonen.
Han ble kreert til kardinal av pave Paul III den 2. juni 1542.
Sammen med kardinalene Reginald Pole og Pierpaolo Parisio ble han president for Tridentinerkonsilet i november 1542. Han deltok aktivt i kirkelig reformarbeid, og samarbeidet også nært med jesuittordenens stifter Ignatius av Loyola. Han avgikk i 1550 som biskop av Modena, men ble to år etter biskop av Novara.
Pave Paul IV degraderte ham offentlig og sperret han inne på Engelsborgen under mistanke om luthersk heresi i 1557. Men en granskning foretatt av kardinal Michele Ghisleri (den senere pave Pope Pius V) førte til at han i 1559 ble frikjent og gjeninnsatt i kardinalsverdigheten. Kardinal Morone kunne da ha fått sin frihet, men han nektet å forlate fengselet inntil Paul IV offentlig innrømmet sin feilvurdering. Men paven døde kort tid etter uten å ha gjort det.
Under konklavet 1559-1560 ble han så offentlig rehabilitert. Han fikk deretter en rekke fremtredende embeder og oppgaver for Pavestolen, og ble også igjen utnevnt til biskop av Modena.
| Forgjenger: Francesco Pisani |
Dekanus for kardinalkollegiet |
Etterfølger: Alessandro Farnese den yngre |
