Felttelefon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En felttelefon er et enkelt og robust telefonapparat til bruk for militære avdelinger i felten. Det norske forsvaret bruker i dag (2006) et apparat kalt TP-6N, utviklet tidlig på 1970-tallet av Elektrisk Bureau.
[rediger] Kjennetegn
Felttelefonen finnes i mange utgaver, men kjennetegnes best ved at det er et relativt solid og tungt telefonapparat som forbindes med et tilsvarende apparat eller en feltveksler (Flyttbar manuell telefonsentral) og gjerne med egen bryter som må holdes inne for å skru på mikrofonen.
De ulike land har ofte sine egne modeller, men nesten alle fungerer på samme vis. Enkelte moderne apparater kan knyttes opp mot sivilt telefonanlegg uten tileggsutstyr.
[rediger] Utvikling i Norge
I Norge har forsvaret hatt standariserte apparater siden 1930 (Tidligere hadde de ulike våpengrener egne standarder). Det første standardiserte apparatet var en trekasse med telefon inni, med dimensjon 23*29*13 cm og en vekt på 7,6kg (se bilde). Dette apparatet ble brukt inntil forsvaret overtok utenlandsk materiell etter 2. verdenskrig.
Det ble senere politisk besluyttet at det ikke skulle benyttes tysk materiell, så en tid benyttet forsvaret britiske og amerikanske felttelefoner. De britiske ble fort faset ut da de "ikke holdt mål" USA hadde en modell EE8 som ble benyttet enkelte steder frem til 70- tallet.
Allerede i 1946 Ble den x-tyske felttelefonen FF33 (Feldfernsprecher 1933) svært utbredt, og denne ble i hvertfall benyttet i 1982 (egen erfaring). Heimevernet overtok i denne perioden mye gammelt utstyr. Forsvarets "nye" apparat fra 1970-tallet, TP-6N var helelektronisk, med både transistorer til forsterkning av mikrofonsignalet, elektronisk plystretone og ringegenerator. Teknisk håndbok
[rediger] Sivilt bruk
Felttelefoner er noe brukt sivilt av hjelpekorps, speidere, skytterlag og som leketøy. De kan lett kobles opp, og selges blant annet ved en del av forsvarets museer.
