Emilio Aguinaldo
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emilio Aguinaldo y Famy (født 22. mars 1869 i Cavite el Viejo (i dag: Kawit), Cavite, Filippinene, død 6. februar 1964 i Quezon City) var en filippinsk general, revolusjonsleder, president og politiker.
[rediger] Oppvekst, studier, tidlig karriere (1869–1895)
Emilio Aguinaldo, av halvt filippinsk og halvt kinesisk etnisk opphav, ble født i Cavite el Viejo i provinsen Cavite på Luzon i den spanske kolonien Filippinene. Han var det syvende barn av Carlos Aguinaldo (stedets borgermester) og hans hustru Trinidad Famy. Da han var 15 år kunne han begynne på medisinstudiet ved Santo Tomas-universitetet i Manila, støttet av en jesuittpater som hadde lagt merke til hans evner.
I en alder av 17 ble Aguinaldo valgt til «bydelsleder» (cabeza del barrio) i Binakayan, den mest utviklede barrioen i Cavite el Viejo, og beholdt dette embetet i åtte år. Han bedrev samtidig innenriksshipping mellom forskjellige øyer, og reiste så langt sør som til Visayas og til og med til Jolo.
[rediger] Borgermester, frimurer, nasjonalist (1895–1896)
Aguinaldo ble så valgt til borgermester (capitan municipal) av hjemstedet, og tiltrådte den 1. januar 1895. Ved midnatt samme dag ble han opptatt i frimurerordenen, som tiltrakk seg mange nasjonalister. På den tid tjente en capitan municipal ingen annen lønn utover 3 % av de skatter han klarte å inndrive.
Innen april 1895 sluttet han seg også til Katipunan-brorskapet, et hemmelig selskap grunnlagt og ledet av Andres Bonifacio, og som hadde som mål å utdrive spanjolene og vinne nasjonal selvstendighet. Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalag: Kataastaasang, Kagalanggalangang Katipunan ng mga Anak ng Bayan (omtrent: «Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn»), hvilket forklarer forkortelsen «KKK».
Nettopp i provinsen Cavite var grobunnen for antispanske bevegelser særlig fruktbar. Også tidligere hadde spanjolene hatt problemer her. I 1872 var det et mytteri i Cavite som ble slått hardt ned. Deltagere den gang, som Maximo Inocencio, ble straffet med mange års landsforvisning, men sluttet seg til KKK når den bevegelsen oppstod.
[rediger] Den filippinske revolusjon (første fase, 1896–1897)
I august 1896 ble han KKKs lokale leder i Cavite. Samme måned startet han sammen med Dr. José Rizal et opprør mot Spania i 1896 og vant en rekke seire i provinsen Cavite. Han inntok raskt den spanske guardia civils forlegning i hjembyen og ledet deretter erobringen av Imus ikke lagt derfra.
I september var nesten hele provinsen på filippinske hender. Kampene i Cavite gav Filippinene en rekke av de nasjonalhelter som nasjonen minnes den dag i dag, som f.eks. Edilberto T. Evangelista.
Måneden etter kom Aguinaldo med en proklamasjon der han presenterte sin visjon om et fritt Filippinene, og rettet den ikke bare til den tagalogtalende befolkning men til filippinere i hele øygruppen. (Den gang var det ikke opplagt i flertallsbefolkningen at det da overveiende muslimske Mindanao var å betrakte som fullverdig filippinsk, men noen år senere (1899) klargjorde Aguinaldo det for sultanen av Jolo at alle var med og at alle religioner skulle respekteres.)
Aguinaldos største seier var ved slaget ved Binakayan den 10. november 1896, da han nedkjempet generalguvernør Ramon Blancos militærkorps. Aguinaldo hadde fra da ledelsen av hele opprøret, ettersom Bonifacios styrker allerede var revet på flukt og hadde gjemt seg i fjellene ved Marikina. Etter at Jose Rizal, som hadde vært spanjolenes fange i lang tid, ble henrettet den 30. desember i Manila, stod den seierrike Aguinaldo der som det sterkeste samlingspunkt for frigjøringsstyrkene.
Den 22. mars 1897 ble Aguinaldo valgt til president for revolusjonsregjeringen. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han var opptatt med kampene mot spanske styrker ved Dasmariñas i Cavite. Bonifacio trakk seg da unna: Da han kom ut av dekning i Naic, Cavite forsøkte han å ta tilbake lederskapet for Katipunan. Da fikk Aguinaldo ham arrestert i Indang i Cavite, stilte for en revolusjonær militærdomstol, og fikk ham tilslutt henrettet den 10. mai 1897.
Bare i provinsen Laguna var filippinerne like seierrike som i Cavite. Under ledere som general Miguel Malvar og Artemio Ricarte, og med helteskikkelser som den kvinnelige general Agueda Kahabagan (Henerala Agueda) klarte de etterhvert å nedkjempe alle spanske stillinger.
Spania kjempet mot opprørerne både med militærmakt og ved å bestikke opprørsledere. Opprørerne var på defensiven, og i desember 1897 tok det hele slutt. Han undertegnet en pakt med spanjolene i Biac-na-Bato om å avslutte opprøreret og gikk med på å dra i eksil. På sin side forpliktet spanjolene seg å endre lovene og bedre filippinenes kår og medbestemmelsesrett: Blant annet skulle filippinerne få plass i det spanske parlament og innrømmes fulle medborgerlig status.
Aguinaldo dro så til Hongkong og var også en tid i Singapore. Under sitt eksil studerte han blant annet britisk militær taktikk.
[rediger] Den spansk-amerikanske krig (1898)
I april 1898 utbrøt den spansk-amerikanske krig. Mens han var i Hongkong, hadde Aguinaldo kontakt med det amerikanske konsulatet og kommandør George Dewey om hjelp til å vende tilbake til Filippinene. Han håpet at amerikanerne ville vinne den filippinske uavhengighetskamp. Først fikk han uklare signaler, men fikk etterhvert støttetilsagn. Han vendte tilbake til landet den 19. mai 1898. De 400.000 pesos han hadde fått av spanjolene, hadde han brukt til å anskaffe våpen.
I allianse med amerikanerne kjempet han så for å kaste ut spanjolene fra Filippinene. Ved en anledning overførte han 15.000 spanske krigsfanger til den amerikanske admiral George Dewey.
[rediger] Den filippinske uavhengighetserklæring (1898)
Forholdet til amerikanerne ble anstrengt da de ikke tilkjennegav noen vilje til å hjelpe frem noen filippinsk uavhengighet, men istedet begynte å besette landet etter at Spania var slått. Da erklærte Aguinaldo Filippinenes uavhengighet fra et vindu i hjemmet i Cavite el Viejo den 12. juni 1898. For første gang ble nasjonens første flagg heist og nasjonalsangen avsunget - begge var blitt til under Aguinaldos ledelse.
Aguinaldo ble interimpresident i påvente av utarbeidelsen av en filippinsk konstitusjon. Den 10. desember 1898 ble fredsforhandlingene i Paris mellom USA og Spania, avsluttet med at Spania avstod Filippinene, Puerto Rico og Guam til amerikanerne.
[rediger] Aguinaldo blir president (1899)
Den filippinske konstitusjonelle forsamling i Malolos valgte Aguinaldo, da 29 år gammel, til president den 23. januar 1899. Filippinene regner ham idag som president for «Den første filippinske republikk».
[rediger] Aguinaldos regjeringskabinett
Aguinaldo utnevnte to statsministre undert sin presidensperiode. Det var Apolinario Mabini og Pedro Paterno.
Ministrene var de følgende:
- Apolinario Mabini - Utenriksminister
- Gen. Mariano Trias - Finans- og krigsminister
- Teodoro Sandico - Innenriksminister
- Baldomero Aguinaldo - Krigsminister
- Gracio Gonzaga - Velferdsminister
- Leon Ma. Guerrero - Landbruk, industri og handel (opprinnelig del av Velferdsministeriet)
- Hugo Ilagan - Finansminister
- Felipe Buencamino - Utenriksminister
- Severino de las Alas - Innenriksminister
- Aguedo Velarde - Offentlig instruksjon (opprinnelig del av velferdsministeriet)
- Maximo Paterno - Arbeids- og samferdselsminister (opprinnelig del av velferdsministeriet)
[rediger] Den filippinsk-amerikanske krig (1899–1901)
Natt til 4. februar gikk amerikanske tropper gikk til angrep på filippinske styrker i og rundt Manila. Da erklærte Aguinaldo krig mot USA. Regjeringen måtte flykte nordover, og i november måtte de oppgi regulær krig og gikk over til geriljametoder. Aguinaldo ledet motstandskampen mot de overlegne amerikanske okkupantene inntil han ble tatt til fange under et amerikansk angrep mot hans hemmelige hovedkvarter i Palanan i provinsen Isabela den 23. mars 1901 av general Frederick Funstons styrker. Han aksepterte et tilbud om å unngå henrettelse dersom han avla lojalitetsed til USA.
[rediger] Senere liv og virke (1901–1964)
Deretter trakk han seg tilbake fra det offentlige liv. Da amerikanerne i 1919 til slutt tillot bruken av det filippinske flagg. omgjorde Aguinaldo sitt hjem i Kawit til en nasjonal «helligdom» tilegnet flagget, revolusjonen og uavhengighetserklæringen. I 1935 erklærte han seg som presidentkandidat for det filippinske samvelde. Han tapte, seierherre ble Manuel L. Quezon.
Under den japanske okkupasjon av Filippinene under Den annen verdenskrig ble Aguinaldo tvunget til å holde radiotaler og undertegne artikler til støtte for japanerne; blant annet hadde han i et radiobudskap rettet til amerikanerne på Corregidor oppfordret general MacArthur om å overgi seg for å skåne den filippinske ungdom. Etter at USA gjenerobret Filippinene ble han arrestert som kollaboratør, men under rettssaken ble det fastslått at han hadde handlet under sterkt press (japanerne hadde truet med å drepe hele hans familie) og ble renvasket.
Den 4. juli 1946 fikk han oppleve at Filippinene ble uavhengig. Da amerikanerne forlot landet var det Aguinaldo som var flaggbærer under uavhengighetsparaden i Manila. I 1950 ble han utnevnt av president Elpidio R. Quirino til en regjeringspost. Etter at han gikk av med pensjon tok han under sine siste år til orde for fordypet demokratisering.
I 1962, etter at USA avviste filippinske krav om krigserstatninger for skader forvoldt av amerikanerne under Den annen verdenskrig, endret president Diosdado Macapagal den filippinske nasjonaldagen fra 4. juli til 12. juni, den dagen Aguinaldo hadde erklært landet selvstendig i 1898.
Han døde i Quezon City den 6. februar 1964, i en alder av 95 år. Han ble begravet bak sitt gamle hjem i Kawit, Cavite.
[rediger] Litteratur
- Emilio Aguinaldo, Mga Gunita ng Himagsikan (1964)
- Gregoria F. Zaide, Philippine History and Government (National Bookstore Printing Press, 1984)
