Det svenske Ostindiske kompani
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det svenske Ostindiske kompani (svensk: Svenska Ostindiska Companiet) ble stiftet i Gøteborg 14. juni 1731. Formålet var å drive handel i Sørøst-Asia, spesielt Kina. Foretaket var inspirert av suksessen til det britiske østasiatiske kompaniet, og vokste til å bli det største handelsselskapet i Sverige i det 18. århundre, inntil det gikk konkurs i 1813.
Innhold |
[rediger] Selskapets bakgrunn
Selskapets røtter gikk mer enn hundre år tilbake før stiftelsen, allerede i 1626 fikk hollenderen Willem Usselinx kongelige privilegier fra den svenske kongen for et handelsselskap. Krig og nødsår satte imidlertid en stopper for prosjektet før man fikk sendt fartøyer til Asia. Et annet forsøk ble gjort av pirater som opererte fra Madagaskar, idet de anså handel fra Sverige som et sikrere utkomme. De tilbød store finansielle tilskudd til den svenske kongen, og forhandlinger var godt igang da Karl XII ble skutt og drept ved Fredriksten, ved kongens død ble forhandlingene avbrutt.
Sverige var fattig etter den store nordiske krig, handel ble derfor ansett som en god mulighet for å gjenoppbygge landet. Det var imidlertid delte meninger om det, da jern og tømmer ble brukt som handelsvarer; var det ikke sløseri å bytte det mot verdiløs te og porselen? Den gryende svenske tekstilindustrien ble også truet av handelen, så mye at det nye selskapet lovet å avstå fra handel med tekstiler.
Å starte et nytt handelsselskap som ville bevege seg inn områder hittil forbeholdt de europeiske stormaktene Frankrike og Storbritannia var ikke lett, men samtidig var monopolet som ble gitt selskapet til stor hjelp. De engelske handelsmenn som ikke fikk være med i sitt eget lands handelsselskap var mer enn ivrig til å få sin andel av handelen, ved å finansiere det nye svenske selskapet.
[rediger] Selskapet etableres
I 1729 fikk den skotske handelsmannen Colin Campbell hjelp til å etablere selskapet av svensken Henrik König, etter først å ha diskutert ideen med Niclas Sahlgren. Den første reaksjonen fra den svenske regjeringen var lunken, sporene etter et tilsvarende selskap basert i Ostende i det østerriksk-kontrollerte Nederland fristet ikke svenskene til å gå mot stormaktene. König tok saken til den svenske riksdagen og fikk medhold, selskapet fikk således kongelige privilegier fra den 14 januar 1731, for en periode på 15 år. Blant rettighetene var:
- Selskapet hadde rett til all svensk handel og sjøfart øst av Kapp det Gode Håp.
- Alle seilaser skulle gå fra og til Gøteborg.
- Den svenske staten skulle ha 100 riksdaler for hver ekspedisjon, pluss skatter.
- Lasten skulle auksjoneres i Gøteborg ved ankomst.
- Selskapet kunne bruke så mange skip det ønsket, men de måtte bygges og utrustes i Sverige.
- Skipene skulle føre svensk flagg og ha svenske skipspapirer.
- Selskapet hadde rett til å utstede aksjer for å finansiere ekspedisjonene.
- Utstyr og proviant selskapet trengte var unntatt svensk toll.
- Selskapets offiserer hadde samme autoritet som svenske marineoffiserer.
- Besetning på selskapets fartøy var unntatt svensk militærtjeneste.
- Selskapets fartøy hadde rett til å forsvare seg - å møte «vold med vold».
- Selskapet skulle holde informasjon om finanser og aksjonærer hemmelig.
Bakgrunnen for den siste bestemmelsen var flere; britiske borgere hadde forbud mot å delta i handel på Asia. Innad i Sverige var det også stor mistenksomhet mot utlendinger, da de ble ansett for å rane landet for dets rikdommer. Sjalusi fra handelsmenn som ikke var delaktige i selskapet spilte og en rolle. Selskapets regnskapsbøker ble derfor brent etter de hadde blitt avsluttet og revidert, det bidro effektivt til å skjule selskapets drift.
Privilegiebrevet ble oversatt til fransk og latin og distribuert til stormaktene, deres reaksjon var avmålt og de understreket at de anså det nye selskapet som en høyst uvelkommen konkurrent. Den svenske ambassadøren til England turde ikke engang å vise brevet til den engelske regjering. Spørsmål om assistanse fra stormaktenes baser ble ikke engang besvart.
[rediger] Den første ekspedisjonen
Den skotske handelsmannen Colin Campbell var drivkraften bak selskapet, han ble adlet av den svenske kongen og flyttet til Gøteborg for å organisere den første ekspedisjonen. Den seilte den 9 februar 1732 med fartøyet Friedericus Rex Sueciae, med Campbell ombord; han var også utnevnt som svensk ambassadør til det kinesiske hoff. Kaptein var Georg Herman af Trolle, både han og Campbell hadde tidligere besøkt Kina. Mannskapet var på omlag ett hundre mann.
Ekspedisjonen startet lovende, kapp det gode håp ble passert, fartøyet nådde Kina og handelen gikk livlig. Den viktigste handelsposten i Kina var Canton (Guangzhou) og varene en søkte var krydder, men te og porselen var og svært etterspurt.
På reisen tilbake ble fartøyet stoppet av nederlenderne mellom Java og Sumatra og brakt til Batavia. Campbell protesterte og viste sine papirer og nederlenderne unskyldte seg; fartøyet hadde blitt oppbrakt fordi man trodde det svenske flagget var falskt. Ekspedisjonen ble frigitt, men verdifull tid gikk tapt, og vindene under den videre seilasen var lite fordelaktige. En god del sjømenn døde, så mange at de måtte supplere med norske sjøfolk når de nådde norskekysten.
Den 27 august 1733 returnerte fartøyet til Gøteborg, nær halvannet år etter avreisen. Reisen var en stor økonomisk suksess, auksjonen innbrakte rundt 900 000 riksdaler. Utbytte ble på 25% av innbetalt kapital.
[rediger] Oversikt over ekspedisjoner
Gjennom sin eksistens fra 1731 til 1821 sendte SOIC ut 132 ekspedisjoner. Av disse endte 8 skip som forlis, enten helt eller delvis. Det bitreste tapet var sannsynligvis «Götheborg» i 1745, da skipet sank ved Älvsborg Festning ved innseilingen til Göteborg; det hadde klart å komme seg helskinnet til Kina og tilbake. Selv om regnskapene ble brent er det klart at reisene ga andelshaverne store fortjenester, og mange svenske ble rike takket være SOIC.
Fra Gøteborg fraktet skipene jern, både som barrer og foredlet; som økser, ankere, stål osv. Kobber ble og eksportert, og tømmer. Ekspedisjonene anløp Cadiz hvor de byttet til seg spansk sølv, i form av mynter, «pesos duros».
Den viktigste lasten fra Kina verdimessig var te, i en oversikt fra 1774 var andelen omlag 90%. Mye av telasten ble reeksportert og smuglet inn i England, det bidro til å underby prisene på engelskmennnenes eget handelsmonopol. Andre viktige varer var porselen som besto av ca 5% av lastens verdi. I de årene SOIC eksisterte er det anslått av rundt 50 millioner gjenstander av porselen ble importert av SOIC.
Avkastningen på ekspedisjonene kunne være rundt 25-30% av investert kapital, men opptil 60% ble oppnådd. Mye avhang av kjøpmennene som var med, og kapteinen. Kjøpmennene måtte inngå et stort antall transaksjoner underveis, mens kapteinen hadde den svært vanskelige oppgaven å seile skipet sikkert til Kina - og tilbake. Skipene var omlag 50 meter lange, i tillegg til last og besetning førte det og mellom 25-30 kanoner for selvforsvar. Det siste fartøyet returnerte til Gøteborg i mars 1806 og på tross av at selskapet hadde monopol til 1821, opphørte det å eksistere i 1813.
[rediger] Gjenskaping av et av selskapets fartøy
I 1993 ble det startet et prosjekt for å gjenskape østindiafareren Götheborg, og hensikten var å seile fartøyet til Kina. Prosjektet blir idag drevet av en stiftelse som bruker det samme navnet som det opprinnelige selskapet.
[rediger] Se også
- Østindiafareren Götheborg - rekonstruksjon av et historisk fartøy
[rediger] Eksterne lenker
- Swedish East India Company - The East Indiaman Project
[rediger] Kilder
- Frängsmyr, Tore (1976) Ostindiska Kompaniet Bokförlaget Bra Böcker AB Höganäs