Byløkke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Byløkke eller bare løkke er i Oslos byhistorie betegnelse på en landeiendom knyttet til en bygård.
Utgangspunktet for løkkene var Bymarken. Dette var felles beiteområder for borgernes husdyr. Kongen la i 1582 ut gårdene Ulven, Teisen og Bryn til bymark for Oslo. Da byen ble flyttet i 1624 ble dette området gitt til Akershus slott som erstatning for de områdene som ble brukt til den nye byen.
I 1629 ble et større område vest for Akerselva lagt ut til bymark for Christiania. Gårdene Store og Lille Aker, to Rud-gårder, Lindern, Nordre Bjølsen, Sten, Valle og Vøyen ble delt i mindre områder som ble fordelt mellom bygårdene i forhold til størrelsen. For bruksretten betalte eierne løkkeskatt til bykassen.
I utgangspunktet var løkkene knyttet til eiendommen og kunne ikke overdras. Bymarken var fortsatt ansett som felleseie, og det var forbudt å bygge bolighus på løkkene. Ettersom låver var tillatt, oppsto en ny hustype: Arklåvene, med bolig i loftsetasjen. Ingen av disse er bevart.
Det tok imidlertid ikke lang tid før rike borgere tok seg til rette. Store deler av bymarken ble gjerdet inn og bebygget, og etterhvert ble løkkene forpaktet bort og solgt uavhengig av byeiendommen de opprinnelig hadde tilhørt. I løpet av 200 år var hele Bymarken i privat eie.
Fra 1700-tallet fikk flere løkker preg av landsted med haveanlegg. Enkelte fikk preg av rene gårdsanlegg (Vøyenvolden). Fra midten av 1800-tallet ble løkkene utbygd med villa- og etterhvert leiegårdsbebyggelse. Mange av Oslos strøk har navn etter tidligere løkker: Sofienberg, Fagerborg, Bislett m.fl.
Mange løkkeanlegg overleverte inn på 1900-tallet. I etterkrigstiden har de fleste forsvunnet, på grunn av brann eller overlagt riving. Så sent som på 2000-tallet ble det foreslått å rive den fredede Saxegården.
Også i Oslo har «løkke» den mer vanlige betydningen «ubebygd område i by».
