Borgerkrigstiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Borgerkrigstiden er navnet på en periode i norsk historie, som forøvrig faller sammen med en tilsvarende periode i svensk og dansk historie, da det var stor innbyrdes kamp om den norske tronen. Denne perioden varte fra 1130 til 1240.

Grovt sett kan borgerkrigstiden deles opp i tre faser:

Sporadisk strid mellom kongsemnene 1130 til ca. 1160
Omfattene kamper mellom kongsemnene 1160 til 1184
Birkebeinerne nedkjemper resten 1184 - 1240

Begynnelsen på borgerkrigstiden går tilbake til da Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Makten ble da delt mellom tre sønner som hver vedlikeholdt en hird. Det dukket opp en del som hevdet å være kongssønner og som også gjorde krav på tronen. Etter hvert ble det dannet tre ulike flokker, lendmannspartiet, birkebeinerne og baglerne. Kong Sverre utryddet de fleste lendmennene og konsoliderte makten sin, men møtte ny motstand fra kirken og erkebiskopen i Nidaros. Sverres sønn, Håkon Sverresson undertegnet en avtale med kirken, men døde kort etter. Håkon Håkonsson ble valgt til konge i 1217 og med det stilnet etter hvert motstanden.

Det går an å tenke seg flere årsaker til de norske borgerkrigene:

Økende folketall og fattigdom skapte et overskudd av unge våpenføre karer som så væpnet oppstand som en utvei til å forbedre levekårene sine.
Kongedømmet hadde aldri utviklet seg til et fasttømret statsapparat. Landet hadde en høvdingeklasse som ikke følte særlig lojalitet til kongen.
Arvefølgereglene likestilte alle kongssønner, uavhengig av alder og ektefødsel.