Andreas Zeier Cappelen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Andreas Zeier Cappelen (født 31. januar 1915 på Vang i Hedmark) er en tidligere norsk politiker og jurist.
Cappelen har vært statsråd i til sammen nesten ti år. Han begynte sin regjeringskarriere som kommunal- og arbeidsminister mellom 1958 og 1963 i Einar Gerhardsens tredje regjering. I 1963 ble han en av Gerhardsens mest sentrale medarbeidere da han tok over som finansminister. Etter tre uker med borgerlig regjering på grunn av Kings Bay-saken, kom Cappelen tilbake som finansminister og hadde den jobben fra 1963 til 1965 da den borgerlige storkoalisjonen fikk flertall på Stortinget og overtok regjeringsmakten. Da koalisjonen sprakk i 1971 tok Trygve Bratteli over som statsminister, og utnevnte Cappelen til utenriksminister. I den jobben opplevde Cappelen et av sine største politiske nederlag da det norske folk sa nei under folkeavstemmingen om EF i 1972. Bratteli-regjeringen trakk seg på grunn av den saken. Cappelen kom tilbake som justisminister mellom 1979 og 1980 i Oddvar Nordlis regjering. I den posten måtte han blant annet håndtere den vanskelige striden om utbyggingen av Alta-vassdraget.
Andreas Cappelen har også en lang karriere som jurist bak seg. Blant annet var han statsadvokat for landssviksaker i Rogaland mellom 1947-1949. I 1967 ble han byrettsdommer i Stavanger, mens han ble byrettsjustitiarius i samme by i 1969.
Han er bror av tidligere sosialrådmann i Oslo Hans Johan Zeier Cappelen og ambassadør Johan Zeier Cappelen.
| Forgjenger: Inger Louise Valle |
Norges justisminister |
Etterfølger: Oddvar Berrefjord |
| Forgjenger: Svenn Stray |
Norges utenriksminister |
Etterfølger: Dagfinn Vårvik |
| Forgjenger: Dagfinn Vårvik |
Norges finansminister |
Etterfølger: Ole Myrvoll |
| Forgjenger: Petter Jakob Bjerve |
Norges finansminister |
Etterfølger: Dagfinn Vårvik |
| Forgjenger: Johan Ulrik Olsen |
Norges kommunalminister |
Etterfølger: Oskar Skogly |
